wordify
bokmålsordboka
mester
SUBSTANTIV
Norrønt meistari, gjennom lavtysk og, gammelfransk, fra latin; samme opprinnelse som magister
Rettleder, lærer i noe
Skolemester
I bibelspråk: Kristus
Herre og mester
Selvstendig håndverker (med mesterbrev)
Bakermester, murmester, skreddermester
Lærling, svenn og mester
I overført betydning:
Være mester for
Være opphavsmann til, greie
Person som leder eller har oppsyn med noe
Politimester, vaktmester
Person som er svært dyktig i noe, person som er best i noe
Kretsmester, norgesmester, verdensmester
Bli norsk mester på 800 m
øvelse gjør mester
Ingen er født mester
Hun er en mester til å fortelle
Være en mester på piano
mesterbrev
SUBSTANTIV
Om eldre forhold: vitnemål om bestått mesterprøve
Nå næringsbrev for håndverkere
mesterhånd, mesterhand
SUBSTANTIV
nynorskordboka
meister
SUBSTANTIV
Norrønt meistari, gjennom lågtysk og, gammalfransk, frå latin; same opphav som magister
Rettleiar, lærar i noko
Skulemeister
I bibelmål: Kristus
Herre og meister
Sjølvstendig handverkar (med meisterbrev)
Bakarmeister
Murmeister
Skreddarmeister
Lærling, svein og meister
I overført tyding:
Vere meister for
Vere opphavsmann til, greie
Person som leier eller har oppsyn med noko
Politimeister
Seremonimeister
Vaktmeister
Leike, spele meister
Person som er særs dyktig, person som er best i noko
Noregsmeister
Verdsmeister
Ingen er fødd meister
øving gjer meister
Vere ein meister på piano
Ho er ein meister til å fortelje
vinnar, bestemann
Bli norsk meister på 800 m
meisterskapsrekord
SUBSTANTIV
Rekord i ein meisterskap
Meisterskapsrekorden hans vart ståande i fem år
meisterskap
SUBSTANTIV
Eineståande dugleik
Arbeidet er utført med stor meisterskap
Større nasjonal eller internasjonal idrettstevling
Verdsmeisterskap
Nordisk meisterskap
Vinne meisterskapen to år på rad
siger
Ha tre olympiske meisterskapar
meisterstykke
SUBSTANTIV
Før: prøvearbeid som ein svein måtte gjere for å bli meister
Framifrå arbeid eller prestasjon
Eit diplomatisk meisterstykke