wordify
bokmålsordboka
lutt
SUBSTANTIV
Gjennom lavtysk, fra fransk, opphavlig arabisk al’ud, egentlig ‘instrument av tre’
Et gitarlignende strengeinstrument
lutter
ADJEKTIV
Lavtysk ‘ren, ublandet’
Ikke annet enn, ren og skjær
Det var lutter glede
Gjøre noe av lutter omtanke
Være lutter øre
Høre godt etter
lute
VERB
Norrønt lúta, egentlig ‘henge slapt ned’
helle, bøye
Lute framover
Refleksivt:
Lute med hodet
Lute seg ut av vinduet
lut
ADJEKTIV
Norrønt lútr; av lute
Særlig om personer: framoverbøyd, med rygg og skuldrer som heller framover
Hun er blitt svært lut
nynorskordboka
lutt
SUBSTANTIV
Lågtysk lute, fransk luth, opphavleg arabisk
Gitarliknande strengeinstrument
luttspelar
SUBSTANTIV
Person som spelar lutt
lute
VERB
Norrønt lúta
Vere bøygd (framover); halle; bøye (seg)
Lute (med) hovudet
Lute seg ned
Lute seg ut av vindauget
Bergveggen lutte seg framover
lut
ADJEKTIV
Norrønt lútr; av lute
framoverbøygd, lutande
Ho har vorte så lut
Adverb:
Gå lutt