wordify
bokmålsordboka
lunne
SUBSTANTIV
Stabel av tømmer som senere skal transporteres videre
Tømmerlunne
Fast lag av høy eller annet fôr
lunn
lunne
VERB
Av lunne
Om tømmer: kjøre fram og legge i lunne
lunne
VERB
Av lunn
Legge lunner på en slipp
Legge lunner som underlag i en stabel eller lignende
lunnende, lunnender
SUBSTANTIV
Norrønt hlunnendi, nøytrum flertall av hlunnr ‘lunn (4)'
Rettigheter, fordeler som hører til en jordeiendom
Hun fikk hele garden med lut og lunnende
nynorskordboka
lunne
SUBSTANTIV
Av lunn
Tømmer som er stabla opp, og som skal transporterast vidare; velte
Tett haug med høy eller fôr
Understokk i lad
lunne
VERB
Av lunn
Køyre saman (tømmer) og leggje i lunnar
Lunne tømmer, ved
Leggje ned lunnar i ei båtstø eller på ein veg
Vi lunna i dag (skjemt.: vi fekk ikkje fisk)
lunnende
SUBSTANTIV
Norrønt hlunnendi; av lunn
Særleg i fleirtal: rett, føremon som høyrer til ein jordeigedom; herlegdom
Elvefisket var eit lunnende som høyrde til garden
Med lut og lunnende
Alt som høyrer til (ein eigedom)
Jamfør lunn
Ho fekk heile garden med lut og lunnende
lunneplass
SUBSTANTIV
Av lunne
Stad der ein legg tømmer i lunnar