wordify
bokmålsordboka
kop
SUBSTANTIV
Av kope
Dum, måpende person, tufs
kobbel, koppel
SUBSTANTIV
Gjennom lavtysk, fra latin copula ‘bånd’
Reim eller lenke som binder sammen halsbåndene på hunder
hundelenke
Gå med slakt kobbel
Par eller flokk av hunder som er bundet sammen med kobbel
I overført betydning: gruppe, gjeng, klikk
Hyre inn et kobbel av advokater
Et kobbel med pressefolk
kopal
SUBSTANTIV
Gjennom spansk; fra mexicansk-spansk copalli ‘røkelse’
Halvfossil harpiks som ligner rav
kopek
SUBSTANTIV
Russisk kopejka
Russisk skillemynt, = 1/100 rubel
nynorskordboka
kop
SUBSTANTIV
Av kope
Person som koper; tufs
kopal
SUBSTANTIV
Gjennom spansk; frå mexicansk-spansk copalli ‘røykjelse’
Halvfossil harpiks som liknar rav
kopar
SUBSTANTIV
Norrønt koparr, frå latin cuprum ‘metall frå Kypros’
Mjukt, seigt, lys raudgult metallisk grunnstoff med atomnummer 29; kjemisk symbol Cu
Nytte- eller pyntegjenstand av kopar
Pusse kopar
Mynt av kopar; småmynt
Leggje sølv for seg og kopar for seg
koparalder
SUBSTANTIV
I bunden form eintal: overgangstida mellom steinalder og bronsealder i visse område
I koparalderen var koparen einaste kjende nyttemetallet