wordify
bokmålsordboka
kobbe
SUBSTANTIV
Norrønt kobbi
sel
steinkobbe, fjordsel
kobbeklyse
SUBSTANTIV
gople, manet
kobbel, koppel
SUBSTANTIV
Gjennom lavtysk, fra latin copula ‘bånd’
Reim eller lenke som binder sammen halsbåndene på hunder
hundelenke
Gå med slakt kobbel
Par eller flokk av hunder som er bundet sammen med kobbel
I overført betydning: gruppe, gjeng, klikk
Hyre inn et kobbel av advokater
Et kobbel med pressefolk
kobber, kopper
SUBSTANTIV
Av da. kobber; norr. koparr; av lat. cuprum ‘metall fra Kypros’
Mykt, seigt, lys rødgult metallisk grunnstoff med atomnummer 29; kjemisk symbol Cu
Bruks- eller pyntegjenstand av kobber
Pusse kobber
Mynt av kobber; småmynt
nynorskordboka
kobbe
SUBSTANTIV
Norrønt kobbi
sel
steinkobbe, fjordsel
kobbekjøt, kobbekjøtt
SUBSTANTIV
Kjøt av kobbe
Salta kobbekjøt
kobbeklyse
SUBSTANTIV
gople, manet