wordify
bokmålsordboka
kaptein
SUBSTANTIV
Gjennom nederlandsk kapitein og fransk capitaine, fra middelalderlatin capitaneus, av latin caput ‘hode’
I forsvar: offisersgrad mellom løytnant og major; jamfør kapteinløytnant og rittmester
En kaptein er leder eller nestkommanderende for et kompani
øverste offiser på handelsskip og passasjerfly; skipper; sjøkaptein
Kapteinen har hovedansvaret for skipets sjødyktighet
Som etterledd i ord som:
flaggkaptein, kommandørkaptein, orlogskaptein
I idrett: spiller som er leder for lagkamerat
Hun er kaptein på landslaget
kapteinløytnant
SUBSTANTIV
offisersgrad i marine mellom løytnant og orlogskaptein; jamfør kaptein
kapteinsgård, kapteinsgard
SUBSTANTIV
Om e forhold: embetsbolig til en kaptein
nynorskordboka
kaptein
SUBSTANTIV
Gjennom nederlandsk kapitein og fransk capitaine, frå mellomalderlatin capitaneus, av latin caput ‘hovud’
I forsvar: offisersgrad mellom løytnant og major; jamfør kapteinløytnant og rittmeister
Kapteinen er leiar eller nestkommanderande for eit kompani
øvste offiser på handelsskip og passasjerfly; skipper; sjøkaptein
Kapteinen gav ordre om at alle skulle forlate skipet
Som etterledd i ord som:
flaggkaptein, kommandørkaptein, orlogskaptein
I idrett: spelar som er leiar for lagkamerat
Han var kaptein da laget vart seriemeister
Kapteinen sette straffen i mål
kapteinløytnant
SUBSTANTIV
offisersgrad i marine mellom løytnant og orlogskaptein; jamfør kaptein
kapteinsgard
SUBSTANTIV
Om eldre forhold: embetsbustad til ein kaptein