wordify
bokmålsordboka
hvitt, kvitt
SUBSTANTIV
Hvit farge
Litt hvitt gjør rommet lysere
Være kledd i hvitt
Kjole og hvitt
Selskapsantrekk til menn med svart snippkjole og bukse og hvit skjorte
Svart på hvitt
Skriftlig stadfesting på noe
Hvitt fargestoff
hvittemiddel, kvitemiddel
SUBSTANTIV
Middel til å gjøre noe hvitt med
hvitting
SUBSTANTIV
Fisk i torskefamilien med grå sider og hvit buk; Merlangius merlangus
hvitte, kvite
VERB
Gjøre hvit, kalke (særlig en murflate)
Hvitte fjøsveggene
nynorskordboka
kvitt
SUBSTANTIV
Av kvit
Kvit farge
Flagget i raudt, kvitt og blått
Kle seg i kvitt
Kjole og kvitt
Finklede for menn med svart snippkjole og bukse og kvit skjorte
Svart på kvitt
Skriftleg stadfesting på noko
Kvitt fargestoff
kvitt
SUBSTANTIV
Norrønt hvítr peningr, lågtysk ein witte (pennink) ‘ein kvit penning’, det vil seie ein sølvmynt
Liten (sølv)mynt
Gje bort kvar den kvitt (kvart øre, kvar ein skilling)
Ikkje eige ein kvitt
kvitt
ADJEKTIV
Norrønt kvittr, gjennom lågtysk, opphavleg frå latin quietus ‘roleg’
Fri for noko, skild frå
Vere, bli kvitt noko
Fri for krav; oppgjord
No er vi kvitt (no er mellomværet vårt oppgjort)
utkøyrd, klar
kvitter
SUBSTANTIV
Jamfør norrønt kvittr ‘rykte’
Det å kvitre
Laust rykte; nyss