wordify
bokmålsordboka
hjemmel, heimel
SUBSTANTIV
Norrønt heimild, av heimr ‘hjem’, jamfør heimill adjektiv ‘som en har rett til å ha’; av hjem
(dokument som gir) lovlig atkomst til eller besittelse av noe
Ha hjemmel på noe
Rettsgrunnlag, løyve
Ha hjemmel for noe
Med hjemmel i gjeldende lov
Kilde for opplysning; bevis for påstand
Et gammelt eiendomskart var viktigste hjemmel for saksøkeren
hjemmelag, heimelag
SUBSTANTIV
I idrett: lag som spiller på hjemmebane; til forskjell fra bortelag
Hjemmelaget vant
Lag som spiller best på hjemmebane
De var et typisk hjemmelag
hjemmelekse, heimelekse
SUBSTANTIV
lekse som skal gjøres hjemme
Få i hjemmelekse å lese en novelle
Gjøre hjemmeleksen sin
Forberede seg godt
Forslaget viser at ministeren ikke har gjort hjemmeleksen sin
Håndballaget hadde gjort hjemmeleksen sin grundig
hjemmelsmann, heimelsmann
SUBSTANTIV
Av hjemmel
Person som selger eller overdrar noe, og som er ansvarlig for at kjøperen eller mottakeren får tingen eller rettigheten med hjemmel
Person som en har en opplysning fra; informant
nynorskordboka
heimel
SUBSTANTIV
Norrønt heimild, av heimr ‘heim’, jamfør heimill adjektiv ‘som ein har rett til å ha’; av heim
(dokument som gjev) full rett til noko eller lovleg eige av noko
Ha heimel på noko
Rettsgrunnlag, løyve
Vedtaket har heimel i § 9
Lova gjev heimel for dette
Kjelde for opplysning; prov for påstand
Eit gammalt diplom var den viktigaste heimelen hans
heimel
SUBSTANTIV
Norrønt heimili n, av heimill adjektiv; jamfør heimel
Heim(stad)
Innbu, husbunad
heimelag
SUBSTANTIV
I idrett: lag som spelar på heimebane; til skilnad frå bortelag
Heimelaget tapte kampen
Lag som spelar best på heimebane
Dei er eit typisk heimelag
heimelsmann
SUBSTANTIV
Av heimel
Person som ved sal eller overføring av ein ting eller rett har ansvar for at kjøpar eller mottakar får heimel på tingen eller retten
Person som er kjelde for ei opplysning; informant