wordify
bokmålsordboka
hikk
SUBSTANTIV
Av hikke
Kort, sterk og spontan innånding med tilhørende lyd ved hikke
hikkas
SUBSTANTIV
Slurk brennevin; dram
Ta seg en hikkas
hikke
SUBSTANTIV
Kort, høy lyd framkalt ved plutselig og spontan innånding på grunn av krampaktig sammentrekning av mellomgulvet
Ha hikke
Være plaget av hikke
I overført betydning: vedvarende veksling mellom aktivitet og ro
Bilen har fått hikke
hiksting
SUBSTANTIV
Det å hikste
Høre gråt og hiksting
nynorskordboka
hike
VERB
Av hik
Lage hikar (til dømes når ein skjer til noko)
hike
VERB
Same opphav som islandsk hika ‘tvike’
Vere tvilrådig; stå opprådd; dryge
hike
VERB
Jamfør dansk hige, opphavleg ‘puste sterkt’; samanheng med hikke
Trå etter noko; vente lenge; stunde
Hike etter noko