wordify
bokmålsordboka
hikk
SUBSTANTIV
Av hikke
Kort, sterk og spontan innånding med tilhørende lyd ved hikke
hikkas
SUBSTANTIV
Slurk brennevin; dram
Ta seg en hikkas
hikke
SUBSTANTIV
Kort, høy lyd framkalt ved plutselig og spontan innånding på grunn av krampaktig sammentrekning av mellomgulvet
Ha hikke
Være plaget av hikke
I overført betydning: vedvarende veksling mellom aktivitet og ro
Bilen har fått hikke
hiksting
SUBSTANTIV
Det å hikste
Høre gråt og hiksting
nynorskordboka
hik
SUBSTANTIV
Samanheng med hekel
sving; snipp, utkant; smalt stykke, hekel
Magert, usjåleg menneske; jamfør hekel
hickory, hikkory
SUBSTANTIV
Gjennom engelsk forkorting av pokahickory, frå algonkin pawcohiccora
Nordamerikansk tre av slekta Carya i valnøttfamilien
Materiale, virke av hickory
Eit par gamle ski av hickory
hickorytre, hikkorytre
SUBSTANTIV
hikke
SUBSTANTIV
Ujamn og spontan innanding med tilhøyrande sterk lyd på grunn av krampeliknande samantrekking i mellomgolvet
Ha hikke
Vere plaga av hikke
I overført tyding: vedvarande veksling mellom aktivitet og ro
Systemet har fått hikke