wordify
bokmålsordboka
habil
ADJEKTIV
Gjennom fransk, fra latin habilis ‘passende, dyktig’
Dyktig, akseptabel
Være en habil idrettsmann
En habil prestasjon
kompetent
En habil søker
I jus: som fyller de kravene loven setter for å kunne utføre en viss handling med rettslig virkning; motsatt inhabil
habilitasjon
SUBSTANTIV
Det å habilitere seg
habilitet
SUBSTANTIV
Det å være habil dyktighet, kompetanse
I jus: det å være habil
Noen var skeptiske til dommerens habilitet
habilitering
SUBSTANTIV
Av habilitere
Det å arbeide for å gi personer funksjonshemming, særlig barn, mulighet for selvstendighet og bedre livskvalitet; jf rehabilitering
Senteret tilbyr habilitering og trening
nynorskordboka
habil
ADJEKTIV
Gjennom fransk, frå latin habilis ‘passande, dugande’
dyktig, før
Ein habil symjar
kompetent
Ein habil søkjar
I jus: som stettar dei krava lova set for å kunne utføre ei viss handling med rettsleg verknad; motsett inhabil
habilitet
SUBSTANTIV
Gjennom tysk, fransk, frå latin habilitas
Det å vere habil dugleik, kompetanse
I jus: det å vere habil
Spørsmålet om habilitet vart drøfta med dei juridisk fagansvarlege
habilitering
SUBSTANTIV
Av habilitere
Det å arbeide for å gje personar med funksjonshemming, særleg barn, moglegheit for sjølvstende og betre livskvalitet; jf rehabilitering
Kommunehelsetenesta har ansvaret for habilitering av barn og unge
habilitere
VERB
Av mellomalderlatin habilitare, av latin habilis
Gjere skikka; kvalifisere
Habilitere seg
Syne seg dugande til noko
Kvalifisere seg til ei stilling