wordify
bokmålsordboka
gissel
SUBSTANTIV
Norrønt gísl, kanskje, fra keltisk
Person som en fiende holder som pant på en avtale eller for å tvinge igjennom krav
Ta gisler
Flykaprerne holdt passasjerene som gisler
giss-dur
SUBSTANTIV
Av dur
Toneart med giss til grunntone og åtte kryss
giss-moll
SUBSTANTIV
toneart med giss til Giss og grunntone for f, c, g, d og a; parallelltoneart til H-dur
gisp
SUBSTANTIV
Se gispe
pust, stønn, sukk
Det gikk et gisp av forskrekkelse gjennom salen
nynorskordboka
givast, gjevast
VERB
Passiv i infinitiv: bli gjeven