wordify
bokmålsordboka
gir
SUBSTANTIV
Av engelsk gear, opprinnelig ‘utstyr’; beslektet med gjøre
Tannhjulsutveksling som overfører roterende bevegelser fra én veksel til en annen, og som tillater varierende hastighet; jamfør utveksling
Sette bilen i første gir
Skifte gir
Kjøpe sykkel med ti gir
Få/sette ræva i gir
Få opp farten, skynde seg
Få ræva i gir og kom!
Nå må du sette ræva i gir!
Som etterledd i ord som:
lavgir, låggir, høygir, høggir
girstang
gir
SUBSTANTIV
Beslektet med gjerne og begjær
Sterk lyst, trå
gir
SUBSTANTIV
Fra lavtysk, nederlandsk
Avvik fra kursen
giratar
SUBSTANTIV
Fra italiensk
Person som en fordring overdras til ved girering
nynorskordboka
gir
SUBSTANTIV
Av engelsk gear, opphavleg ‘utstyr’; samanheng med gjere
Tannhjulsmekanisme som overfører roterande rørsle frå ein aksel til ein annan og gjev utveksling, og som tillet varierande fart; jamfør utveksling
Setje bilen i femte gir
Sykkelen har tolv gir
Skifte gir
Få/setje ræva i gir
Få opp farten, skunde seg
Få ræva i gir og kom!
Set ræva i gir og få det unnagjort!
Som etterledd i ord som:
låggir, høggir
girspak
gir
SUBSTANTIV
Samanheng med gjerne og gjerrig
Sterk lyst, trå, hækne, ihuge, brennhug; øsing, uro
æregir
Få, ha slik gir i seg
Setje gir i ein
Vere i gir etter noko
gir
SUBSTANTIV
Av gire
Det å gire, vike av, skjere ut
Vere laus på giren el. vere på ein gir (om båt, slede o a: ha lett for å skjere ut til sides)
Strøyming i vatn
girkasse
SUBSTANTIV
Kasse kring giret på eit køyretøy