wordify
bokmålsordboka
gid
ADVERB
Sammentrekking av ‘Gud gi det’
Brukt som innledning av utropssetninger for å uttrykke ønske:
Gid det var så vel
Gid de kom snart
gid
INTERJEKSJON
Opprinnelig ‘Gud’
I uttrykk for overraskelse:
Gid, er det deg?
Gid, er det sant?
gidde
VERB
Jamfør dansk gide og norrønt geta ‘få’
Særlig brukt i nektende setninger: ville umake seg til; orke
Jeg gidder ikke
At du gidder!
Gadd vite
Skulle gjerne vite
Jeg gadd vite hvem som er uenig i det
giddeløs, giddelaus
ADJEKTIV
Som ikke gidder noe; slapp, tiltaksløs
nynorskordboka
gidn
SUBSTANTIV
Dirring i lufta; gidder
giddeløyse
SUBSTANTIV
Det å vere giddelaus
gidder
SUBSTANTIV
Dirring i lufta, særleg i fuktig luft over varm jordflate
gidd
SUBSTANTIV
Samanheng med geisle og gil
Lys flekk i skylaget nær sola; gil, gisl
gidder, gidn
Skjelving
Skjelven person