wordify
bokmålsordboka
føye
SUBSTANTIV
Fra lavtysk; samme opprinnelse som fuge
føye
VERB
Fra l.ty.; samme opprinnelse som fuge
Sette sammen, forme
Føye delene sammen
Klærne føyer seg etter kroppen
Føye til
Legge til
Føye til et ord
Gi etter for; la noen få viljen sin
De føyde henne i alt
Han må alltid føye seg
føyelig
ADJEKTIV
ettergivende, mild
Føyelig og snill
Ha et føyelig vesen
Et føyelig barn
føye til
Legge til
Føye til et ord
Se: føye
nynorskordboka
føye
VERB
Frå l.ty.; sm_o_s fuge
Forme, setje saman, leggje attåt
Føye delane i hop
Kleda føyer seg etter kroppen
Føye til
Setje attåt, leggje til
Føye til ein merknad
Gje etter for; la nokon få viljen sin
Dei lyt føye han i alt
Den får føye seg som har vitet
føyeleg
ADJEKTIV
ettergjevande, ettergivande, medgjerleg
Vere føyeleg og snill heile dagen
føyen
ADJEKTIV
Frå lågtysk, same opphav som dansk føje og, svensk föga ‘lite’; samanheng med føye
liten, vesal
Lett(vinn)
Ei føyen sak
Det er føye gjort
føye til
Setje attåt, leggje til
Føye til ein merknad
Sjå: føye