wordify
bokmålsordboka
erverv
SUBSTANTIV
Fra tysk
Det å skaffe, kjøpe, tilegne eller pådra seg noe; ervervelse, anskaffelse
Reglene for erverv av norsk statsborgerskap
Erverv av aksjer i selskapet
Arbeid som gir inntekt; levevei, leveveg
ervervelse
SUBSTANTIV
Det å erverve; erverv
Ervervelse av eiendom
Ervervelse av aksjer
Ulovlig ervervelse av ammunisjon
Noe som er erverve
Den nyeste ervervelsen til samlingen
Hun beundret sin nyeste ervervelse
ervervsevne
SUBSTANTIV
evne til å være yrkesaktiv; jamfør erverv
Varig nedsatt ervervsevne
erverver
SUBSTANTIV
Person eller institusjon som (juridisk) erverve noe
Inngå avtale med erververne om overføringen av tomten
nynorskordboka
erverv
SUBSTANTIV
Det å skaffe, tileigne, kjøpe eller pådra seg noko
Erverv av eigedom
Dei er sikta for erverv av narkotika
Arbeid som gjev inntekt; leveveg, yrke
ervervsevne
SUBSTANTIV
evne til å vere yrkesaktiv; jamfør erverv
Tape delar av ervervsevna
ervervar
SUBSTANTIV
Person eller institusjon som (juridisk) erverve noko
Rettane og pliktene til ervervaren
erverve
VERB
Av tysk erwerben
Skaffe, tileigne, opparbeide; kjøpe
Målet er å erverve seg meir kunnskap om situasjonen
Erverve grunn frå tomtene til naboane
Brukt som adjektiv: som ikkje er medfødd
Erverva sjukdomar
Ein erverva eigenskap