wordify
bokmålsordboka
evne
SUBSTANTIV
Norrønt efni; samme opprinnelse som emne; beslektet med øve
Egenskap til å greie noe; kapasitet, kraft
Ha liten evne til noe
Ha intellektuelle evner
Ha evnen til å omstille seg
Hun har en egen evne til å få folk til å trives
Han har verken evne eller vilje til å gjøre det
Over evne
Mer enn en (normalt) greier
Han presterte over evne i løpet
De lever over evne
Etter evne
Så godt en kan
Her må alle yte etter evne
Handle etter beste evne
Etter fattig evne
Som etterledd i ord som:
arbeidsevne, bæreevne, lasteevne, yteevne
I flertall: medfødte anlegg
Evner og anlegg
Eleven har gode evner
evne
VERB
Ha evne til; være i stand til; makte, greie
Jeg evner ikke mer
evneløshet
SUBSTANTIV
Mangel på evne evneløyse
Overfor dette problemet har politikerne demonstrert sin evneløshet
evneløyse
SUBSTANTIV
Mangel på evne evneløshet
Dette vitner om politisk evneløyse
nynorskordboka
evne
SUBSTANTIV
Norrønt efni n; same opphav som emne; samanheng med øve
Eigenskap til å greie noko; kapasitet, kraft
Ha stor evne til noko
Ha skapande evner
Ha evna til å omstille seg
Ho har ei eiga evne til å rote seg opp i vanskar
Han har verken evne eller vilje til å gjere det
Etter evne
Så godt ein kan
Her må alle yte etter evne
Handle etter beste evne
Etter fattig evne
Over evne
Meir enn ein (normalt) greier
Ho presterte over evne på eksamen
Dei lever over evne
Som etterledd i ord som:
arbeidsevne, bereevne, taleevne, yteevne
I fleirtal: medfødde anlegg
Evner og anlegg
Eleven har gode evner
evne
VERB
Ha evne til; vere i stand til; makte, greie
Eg evnar ikkje meir
evneløyse
SUBSTANTIV
Mangel på evne dugløyse
Dette vitnar om politisk evneløyse
evneprøve
SUBSTANTIV
Test for å måle kva anlegg nokon har, til dømes for eit yrke eller ei utdanning
Særleg om eldre forhold: intelligenstest
Skåre dårlig på evneprøva