wordify
bokmålsordboka
eldst
ADJEKTIV
Norrønt ellztr; superlativ av gammel; jamfør eldre
Som har høyest alder, fra lengst tilbake
Fra de eldste tider
De gamle er eldst (de gamle vet best)
Verdens eldste yrke (prostitusjon)
Norges eldste by
Hvem er eldst av dere?
Min eldste datter
eldste
SUBSTANTIV
Om utenlandske eller bibelske forhold:
Yppersteprestene, de eldste og de skriftlærde
Rådet av de eldste
(gamle) menn eller kvinner som styrer samfunnet
Medlem av et styrende organ i visse kirkesamfunn
eldstebroder
SUBSTANTIV
Medlem av ledelsen i enkelte religiøse samfunn; eldstebror, eldste; jf eldsteråd
eldstemann
SUBSTANTIV
Person med høyest alder; person med lengst ansiennitet, nestor
Eldstemannen på laget
nynorskordboka
eldst
ADJEKTIV
Norrønt ellztr; jamfør eldre
Mest gammal, av høgast alder, frå lengst tilbake
Han er eldst, den eldste av barna
Dei gamle er eldst (mest røynd og liknande)
(den) eldste byen i landet
Frå dei eldste tider
eldstad
SUBSTANTIV
Tillaga stad, rom eller liknande til å gjere opp varme i, til dømes åre, grue, peis, vedomn
eldste
SUBSTANTIV
Om utanlandske og bibelske forhold:
Rådet av (dei) eldste (råd av (gamle) menn som styrer samfunnet)
Medlem av styrande organ i visse kyrkjesamfunn
eldstebroder
SUBSTANTIV
Eldste (m a i pinserørsla)