wordify
bokmålsordboka
dukk
SUBSTANTIV
Av dukke
Det å dukke; dykking
Han hev etter pusten mellom hvert dukk
Gå dukken
Bukke under
Gå til grunne
Gå konkurs
Risikere å gå dukken
Bedriften gikk dukken
dokke, dukke
SUBSTANTIV
Norrønt dokka, jamfør lavtysk docke ‘lekedokke, stråbunt’
Leketøy som ligner et menneske
Leke med dokker
Som etterledd i ord som:
filledokke, filledukke, sovedokke, sovedukke
Menneskelignende figur
Dokkene i utstillingsvinduet viser sesongens klær
Som etterledd i ord som:
utstillingsdokke, utstillingsdukke
Nett og søt jente eller svært pyntet kvinne
Som etterledd i ord som:
pyntedokke, pyntedukke
Viljeløst, uselvstendig menneske
Som etterledd i ord som:
nikkedukke, nikkedokke
Bunt av tråd eller lignende
dokkeansikt, dukkeansikt
SUBSTANTIV
Av dokke
Pent ansikt uten særpreg
dokkeklær, dukkeklær
SUBSTANTIV
Klær til dokke
Sy dokkeklær
nynorskordboka
dukk
SUBSTANTIV
Av dukke
Det å dukke; dykk; dukking
Ein dukk ned til 300 meters djup
Gå dukken
Bukke under
Gå til grunne
Gå konkurs
Landet var i ferd med å gå dukken
Selskapet gjekk dukken
dukkand
SUBSTANTIV
dykkand
dukkar
SUBSTANTIV
Av dukke
Person med dukking som yrke eller hobby; dykkar
Dukkarar frå Røde Kors deltok
Fugl som kan dukke; dykkar
Fleire av dukkarane våre overvintrar i Noreg
dykkarhjelm, dukkarhjelm
SUBSTANTIV
hjelm for dykkar som dekkjer heile hovudet, med ventil til å regulere brukt luft og oppdrift; dukkarhjelm
Dukkarhjelmen er stor og tung