wordify
bokmålsordboka
diskant
SUBSTANTIV
Fra middelalderlatin ‘sangrøst som skiller seg ut fra andre’, opprinnelig av latin dis- og cantus ‘sang’; jamfør dis-
Høyeste stemmeleie
Han snakket helt oppe i diskanten
Høyeste stemme i flerstemt musikk
En klar og distinkt diskant
Høyeste del av tonespekteret; høyre halvdel av klaviaturet på piano og orgel
Innstillingene for bass og diskant
Gå til ordforklaring for "diskant"
diskantnøkkel
SUBSTANTIV
nøkkel som viser plassen for den enstrøkne g i et notesystem; g-nøkkel
Gå til ordforklaring for "diskantnøkkel"
nynorskordboka
diskant
SUBSTANTIV
Frå mellomalderlatin ‘songrøyst som skil seg ut frå andre’, opphavleg av latin dis- og cantus ‘song’; jamfør dis-
øvste del av stemmeleie
Syngje oppe i diskanten
øvste stemme i fleirstemd musikk
Ein klar og distinkt diskant
øvste del av tonespekteret; høgre halvdel av klaviaturet på piano og orgel
Innstillingane for bass og diskant
diskantnøkkel, diskantnykel
SUBSTANTIV
nøkkel som viser plassen for den einstrokne g i eit notesystem; g-nykel
diskantlykel
SUBSTANTIV
diskantnøkkel