Å "dissonere" betyr i musikksammenheng å klinge sammen slik at det gir dissonans, det vil si at tonene ikke harmonerer eller passer sammen i en behagelig måte. Dette skaper en uønsket og ubehagelig lyd som oppleves som uharmonisk. I overført betydning kan ordet også brukes for å beskrive noe som klinger uharmonisk og falskt, enten det gjelder en argumentasjon, en situasjon eller en relasjon.

Eksempler på bruk i setninger:
1. De to tonene dissonerte og skapte en ubehagelig lyd.
2. Diskusjonen dissonerte, og det oppstod en uenighet som var vanskelig å rette opp.
3. Stemningen i rommet dissonerte med den hyggelige atmosfæren på festen.
4. Hans påstander dissonerte med faktaene som ble lagt frem i saken.
5. Musikken dissonerte i mine ører, og jeg klarte ikke å nyte forestillingen.