bokmålsordboka
-het
SUBSTANTIV
Lavtysk -heit, opphavlig selvstendig ord ‘måte, beskaffenhet’
Brukt til å danne substantiv særlig med abstrakt betydning, men også med sekundær konkret betydning:
Av adjektiv:
Dumhet, dunkelhet, ensomhet, godhet, hardhet, hastighet, renslighet; avholdenhet (av avholdende), beliggenhet (av beliggende), nærgåenhet (av nærgående), veltalenhet (av veltalende); ensartethet (av ensarta eller ensartet), mislykkethet (av mislykka eller mislykket), rakryggethet (av rakrygga eller rakrygget), anspenthet, berømthet, bestemthet, tilgjorthet
Av mengdeord:
Flerhet, enhet, intethet
Av substantiv, sjelden:
Menneskehet
nynorskordboka
-heit
SUBSTANTIV
Mellomnorsk -heit, frå lågtysk -he(i)t
Brukt til å lage substantiv med abstrakt tyding av adjektiv (vanleg i i målføre, mindre nytta i skrift); til dømes dumheit
Sjeldan i konkrete substantiv; til dømes i leilegheit, jamfør etterledda -dom, -leik og -skap