wordify
bokmålsordboka
vekter
SUBSTANTIV
Fra lavtysk, tysk; beslektet med vakt
Om eldre forhold: offentlig vaktmann som sørget for orden i en by (om natta), varslet brann og ropte ut tid og vindretning
vaktmann; person som utfører vakttjeneste for et vaktselskap
vekterrop
SUBSTANTIV
Rop fra en vekter om tid og vindretning eller om brann
vekterrunde
SUBSTANTIV
vektersang
SUBSTANTIV
Sang som vekteren sang på rundene sine
nynorskordboka
vekt
SUBSTANTIV
Seint norr. vekt; frå l.ty.; av vege
I fys: kraft som ein lekam i jamvekt verkar på eit underlag med; tyngd
Selje fisk, høy etter vekt
Mjølsekken held ikkje vekta (er for lett)
Handelsmannen gav god vekt (litt rikeleg)
Gå opp, ned i vekt
Leggje vekt på
La (noko) telje sterkt
Ho legg vekt på erfaring
I laus vekt
Om vare: som ikkje er pakka og vegen på førehand
Selje grønsaker i laus vekt
Prisen på matpoteter i laus vekt
I overf:
Stupe under vekta av ansvaret
Som etterledd i:
eigenvekt, motvekt, nettovekt, slaktevekt
vektsystem
Bruke titalssystemet i mål og vekt
Så mykje av ei vare som ein veg i éin gong
Ei vekt smør
Idrettsreiskap laga av ei stong med skive(r) i kvar ende
Lyfte vekter
Reiskap (apparat, instrument) til å vege med
Leggje, vege noko på vekta
Som etterledd i:
badevekt, fjørvekt, skålvekt
I astrologi: person som er fødd i stjerneteiknet Vekta (mellom 23. september og 22. oktober)
Han er vekt
I idr: vektklasse i boksing