wordify
bokmålsordboka
vanke
VERB
Trolig fra lavtysk, samme opprinnelse som norrønt vakka ‘reke, drive omkring’
Ferdes, ha sin gang
Vanke mye på kafeer
Vanke i kunstnermiljø
Han har vanket her i huset i årevis
Vanke sammen
Bli, være å få
Det vanker juling
Det vanket brus og boller
vankelmodig
ADJEKTIV
Etter tysk vankel; beslektet med vanke
ubesluttsom; ustadig
Et vankelmodig sinn
En vankelmodig person
nynorskordboka
vanke
VERB
Truleg frå lågtysk, same opphav som norrønt vakka ‘reke, drive ikring’
Fare ikring, ferdast
Vanke mykje på kafear
Vanke saman
Halde seg saman (med)
Bli, vere å få
Det vankar god mat og drikke
Det vankar godord
vanke saman
Halde seg saman (med); Sjå: vanke
vank
ADJEKTIV
Samanheng med vank
Om personar: skadd, halt
Vere vank i føtene
Både vank og krank