wordify
bokmålsordboka
uvenn
SUBSTANTIV
Person som en har dårlig forhold til, bitter motstander
Bli uvenn(er) med en om noe
uvennlighet
SUBSTANTIV
uvennskap
SUBSTANTIV
Svært dårlig forhold, bitterhet, fiendskap
Det oppstod et langvarig uvennskap mellom dem
krangel, strid, slåsskamp
Stadig bråk og uvennskap mellom barna
uvennlig
ADJEKTIV
uelskverdig, hard, barsk
Være uvennlig mot en
En uvennlig handling (handling som fører til dårlig forhold mellom to land)
nynorskordboka
uven, uvenn
SUBSTANTIV
Person som ein har eit dårleg eller hatsk tilhøve til; bitter motstandar, fiende
Både vener og uvener
Tilgje uvenene sine
Bli, vere uvener (med nokon om noko) (få, ha dårleg tilhøve el. usemje)
Gjere seg til uvens med ein
uvennskap, uvenskap
SUBSTANTIV
Uvenleg, fiendsleg tilhøve; krangel, kiv
Det har vore lang uvennskap i familien, mellom grannane, mellom landa
Få slutt på uvennskapen