wordify
bokmålsordboka
ur-
Fra tysk og norrønt ór ‘ut av, ut fra’; samme opprinnelse som ør-
Betegner at annet ledd
Hører til første, ofte primitive stadium, i ord som
Urcelle, urinstinkt, urkristendom, urmenneske, urnordisk
Er noe som skjer for første gang, i ord som
Uroppførelse, urpremiere
Blir forsterket, i ord som
Urgammel, urkomisk
Danner grunnlag for senere avgjørelser, i ord som
Uravstemning
nynorskordboka
ur-
Frå lågtysk; same opphav som ør- og or
Første, opphavlege, til dømes i
Urcelle, urnordisk
Førstegongs, til dømes i
Urpremiere
Overlag, til dømes i
Urgammal, urkomisk
Som er grunnlag for seinare avgjerd, til dømes i
Uravrøysting