bokmålsordboka
or
SUBSTANTIV
Norrønt ǫlr, órir
Tre, busk av slekta Alnus i bjørkefamilien, older
Gråor, svartor
orakel
SUBSTANTIV
Fra latin av orare ‘tale’
I oldtidens Hellas: hellig sted der en mente gudene talte til menneskene
Orakelet i Delfi
Spådom, råd, svar gitt av gudene
I overført betydning: ufeilbarlig rådgiver
Professoren har etablert seg som orakel i samfunnsspørsmål
orakelsvar
SUBSTANTIV
Dunkelt, mangetydig svar
orangutang
SUBSTANTIV
Gjennom nederlandsk av malayisk opphavlig, av orang ‘menneske’ og (h)utan ‘skog’
Stor menneskeape, Pongo pygmaeus
nynorskordboka
or
SUBSTANTIV
Samanheng med verje; kanskje eigenleg ‘demming’
Issørpe som demmer opp vatn
or
SUBSTANTIV
Norrønt ǫlr, órir
Tre eller busk av slekta Alnus i bjørkefamilien; older
Gråor
Svartor
or
SUBSTANTIV
Same opphav som or
or
PREPOSISJON
Norrønt ór
Om rørsle: ut frå, ut av; jamfør av
Dei såg tre personar kome or huset
Slå or flaskene (tømme flaskene)
Ut frå ein flokk, ei mengd
Skilje seg or flokken
Om overgang frå ein viss tilstand til ein annan:
Kome seg ut or knipa
Gå or vegen
Kome seg opp or søvnen
Adverb:
Drikke or (drikke opp, ut)