wordify
bokmålsordboka
tukling
SUBSTANTIV
tukkel
tukle
VERB
Norrønt þukla ‘røre, ta på’
Fingre (med), plukke (på)
Tukle med kragen, glidelåsen
I overført betydning:
Tukle med lovverket
tuklet, tuklete
ADJEKTIV
vanskelig, innviklet, innvikla
nynorskordboka
tukl
SUBSTANTIV
Person som tuklar; treneve
tukl
SUBSTANTIV
Det å tukle; pusl; bry
tukle
VERB
Norrønt þukla; av tukke
fingre, fikle, plukke, klusse
Tukle med kragen, geværet
I overført tyding:
Lova må ikkje tuklast meir med