wordify
bokmålsordboka
tropp
SUBSTANTIV
Gj ty.; fra g.fr.; opphl germ.; sm_o_s trupp
Mil. underavdeling av kompani
Geværtropp, sambandstropp
I flertall: styrker
Trekke troppene ut av okkupert område
I speiderbevegelsen: gruppe som består av et visst antall patruljer
gruppe, mannskap
Den norske troppen til VM
Komme i samlet, sluttet tropp (komme samtidig)
Slutte troppen (komme bakerst)
troppebevegelse
SUBSTANTIV
Det at militøre tropper flytter seg i terrenget
troppekonsentrasjon
SUBSTANTIV
troppestyrke
SUBSTANTIV
nynorskordboka
tropp
SUBSTANTIV
Gjennom eldre tysk, frå gammalfransk trop, eigenleg germansk ord; same opphav som trupp
Underavdeling av militært kompani, batteri eller liknande
Geværtropp
Kommandotropp
Stille opp troppen
I fleirtal: militære styrkar
Sende troppar inn i byen
Fiendslege troppar
Speidaravdeling av fleire patruljar
Speidartropp
gruppe, flokk, mannskap
Den norske (VM-)troppen
Kome i samla tropp
I fleirtal:
Samle, mønstre troppane
troppeavdeling
SUBSTANTIV
hæravdeling, troppeeining
troppeeining
SUBSTANTIV
Eining (med varierande storleik) av ein militær styrke
troppeflytting
SUBSTANTIV
Det at militære styrkar flyttar seg i terrenget
Det har vore stor(e) troppeflytting(ar) i natt