bokmålsordboka
særpreg
SUBSTANTIV
Karakteristisk preg, egenart
særprege
VERB
Det som særpreget henne, var ærlighet og åpenhet
Som adjektiv i perfektum partisipp:
Tale en særpreget dialekt
En særpreget personlighet
nynorskordboka
særprega
ADJEKTIV
Perfektum partisipp av særprege
særpreg
SUBSTANTIV
Karakteristisk preg; særmerke, særsvip
særprege
VERB