bokmålsordboka
straffe
SUBSTANTIV
Dømme straffe
Brenne en straffe (se brenne)
Skåre på straffe
straffe
VERB
La lide straff
Faren straffet barna strengt når de var ulydige
Det straffer seg å si noe slikt
Tiltalte er ikke tidligere straffet (dømt for lovbrudd)
Straffe en på pungen
La noen lide økonomisk
I idrett: overgå, forbedre
NN straffet den tidligere rekorden med 2/10 sekund
Utlendingene straffer oss på lengdene
Ingen kunne straffe NN i kretsmesterskapet
straffeanstalt
SUBSTANTIV
Anstalt, bygning for lovbrytere som er idømt fengselsstraff eller straffarbeid
straffedom
SUBSTANTIV
Dom som fører til straff
Tuktelse, straff for synd, misgjerning
En Herrens straffedom
nynorskordboka
straffe
SUBSTANTIV
Dømme straffe
Brenne ei straffe (ikkje få mål på straffespark)
Skåre på straffe
straffe
VERB
Av straff
Gje straff, refse, tukte for ei misgjerd eller eit brotsverk
Faren straffa barna strengt når dei var ulydige
Det straffar seg å seie noko slikt
Den tiltalte er ikkje straffa før (den tiltalte er ikkje dømd for lovbrot før)
Straffe ein på pungen
La nokon lide økonomisk
I idrett: gjere betre, overgå
Straffe den gamle rekorden med 2/10 sekund
I hopp straffar utlendingane oss på lengdene
straffarbeid, straffearbeid
SUBSTANTIV
Tvangsarbeid som ein del av ei straff
straffeanstalt
SUBSTANTIV
Anstalt, bygning for brotsmenn som har fått fengselsstraff eller straffarbeid; fengsel