bokmålsordboka
straff
SUBSTANTIV
Fra lavtysk
Gjengjeld for ulydighet, forgåelse
Få straff som fortjent
Straffen lød på to års ubetinget fengsel
Fengselsstraff, dødsstraff
Komme på straff (komme på straffeanstalt)
Sone sin straff
Sitte i fengsel; bøte for et lovbrudd
straffansvar
SUBSTANTIV
straffarbeid
SUBSTANTIV
Tvangsarbeid som del av frihetsstraff
straffeanstalt
SUBSTANTIV
Anstalt, bygning for lovbrytere som er idømt fengselsstraff eller straffarbeid
nynorskordboka
straff
SUBSTANTIV
Frå lågtysk
Rådgjerd, gjengjeld for brotsverk, misgjerd eller ulydnad; refsing, tukting
Hard, rettvis, mild straff
Få straff som fortent
Sone straffa si
Sitje i fengsel; bøte for ei misferd
Som etterledd i:
straff-fange, straffange
SUBSTANTIV
Person som sonar ei straff i fengsel
straffar
SUBSTANTIV
Person, institusjon som straffar
Straffespark i fotball