bokmålsordboka
staur
SUBSTANTIV
Norrønt staurr
Lang stav, stokk som er spisset i den ene enden
Gardstaur, hesjestaur, kornstaur
staurhval, staurkval
SUBSTANTIV
Navnet etter den oppstående ryggfinnen
staurstang
SUBSTANTIV
staurlag
SUBSTANTIV
(felt mellom) to loddrette, sammenbundne staurer i skigard
nynorskordboka
staur
SUBSTANTIV
Norrønt staurr; samanheng med stå
Stong, grann påle, stokk som er tilkvesst i eine enden
Finne ungskog som er høveleg vyrke til staur
Bort i/borti staur og vegger
Riv ruskande gale
Bere staur
Slite med å halde saman noko som sprikjer
Som etterledd i:
Tynn stong av anna materiale
Som etterledd i:
Keiveleg og tosket person
staurhol, staurhòl
SUBSTANTIV
hol for ein hòl
staurkval
SUBSTANTIV
staurhyrning
SUBSTANTIV
Person som busar på uvørde og keiveleg