wordify
bokmålsordboka
stab
SUBSTANTIV
Tysk egentlig ‘kommandostav’
Personell under militær sjef, særlig om administrativ eller planleggende militær avdeling
Tjenestgjøre ved staben
Generalstab, kompanistab, troppsstab
Personale i en større bedrift som utfører administrativt, planleggende og koordinerende arbeid; til forskjell fra linje
personale
Firmaet har en stor stab av flinke medarbeidere
stabbe
SUBSTANTIV
Norrønt stabbi; beslektet med stav
Kort, avskåret del av trestamme
Hoggestabbe
Fast, tettbygd person, plugg
stabbestein
SUBSTANTIV
Av stabbe
Stor stein oppsatt i veikant (på bratte steder)
stabbur
SUBSTANTIV
Egentlig ‘stavbur’
Matbu, forrådshus (på stolper)
nynorskordboka
stab
SUBSTANTIV
Frå tysk; same opphav som stav som var eit merke på militær makt
Personell under ein militær sjef, særleg om ei administrativ eller planleggjande militær avdeling
Generalstab
Gjere teneste ved staben
Personell i ei større bedrift som utfører administrativt, planleggjande og koordinerande arbeid, til skilnad frå linje
personale
Firmaet har ein stab av flinke medarbeidarar
stabbe
SUBSTANTIV
Norrønt stabbi; samanheng med stav
Kort, avskoren del av ei tjukk trestamme
Hoggestabbe
Setje øksa i stabben
Tett samanpakka masse; stade
Kraftig, tettbygd person, plugg
stabbestein
SUBSTANTIV
Av stabbe
Stor stein som er oppsett i vegkanten (på bratte stader)
No blir stabbesteinane skifta ut med autovern
stabbur
SUBSTANTIV
Eigenleg ‘stavbur’
Hus til å lagre mat i, matbu (på stolpar); bur