wordify
bokmålsordboka
snu
SUBSTANTIV
Av snu
vending
Være rask, sen i snuen
snu
VERB
Norrønt snúa
Transitivt: vende, dreie
Snu på hodet
Snu ryggen til en (også: avvise)
Snu opp ned på noe
Snu seg i senga
Intransitivt: vende
Vi måtte snu på grunn av uvær
dreie
Vinden hadde snudd
Snu om
Også: forandre framgangsmåte
snublestein, snublesten
SUBSTANTIV
Stein som en lett kan snuble i; anstøtsstein
snublesnor
SUBSTANTIV
Snor som utløser alarm, mineeksplosjon og lignende når noen kommer borti den
nynorskordboka
snu
SUBSTANTIV
Av snu
svinging, vending
Vere sein, snar i snuen
snu
VERB
Norrønt snúa
Transitivt: flytte, vende
Snu båten opp mot vinden
Snu ryggen til (òg: avvise)
Snu høyet
Dra rundt
Snu slipesteinen
rengje
Snu trøya
Ordleggje seg godt
Vere god å snu orda sine
Refleksivt:
Snu seg i senga
Snu opp ned på noko
Snu på hovudet
Intransitivt: fare attende (same vegen som ein kom); vende
Snu heim att
Dei måtte snu for vêret
Snu og vende på alle ting (saumfare, vere kritisk)
Peike i ei viss lei
Den sida som snur ut
dreie
Vinden snudde
Snu om
òg: endre framgangsmåte
snublestein
SUBSTANTIV
Stein som ein lett kan snuble i; snåvestein
snublesnor
SUBSTANTIV
snor som løyser ut ein alarm og liknande når nokon kjem borti henne