wordify
bokmålsordboka
slenge
VERB
Norrønt sløngva, kanskje påvirket av lavtysk slengen, egentlig kausativ av I slenge
kaste
Slenge fra seg noe
Slenge seg ned i en stol
Slenge seg om halsen på en
Slenge seg over gjerdet
Slenge med armene
Sende (på slump)
Slenge et skudd etter noe
Slenge sneiord etter en
Slenge dritt til en (se dritt)
slenge
VERB
Norrønt slyngja, trolig påvirket av II slenge, egentlig samme opprinnelse som II slynge
Intransitivt:
Bevege seg hit og dit
Henge og slenge
Døra stod og slang i vinden
slentre, drive
Også: ikke ha noe å gjøre
Gå og slenge
Han slang innom av og til
slenger
SUBSTANTIV
Individ eller gjenstand som opptrer enslig og tilfeldig
Det er lite fisk her i elva, men det går da en og annen slenger
slengeskudd, slengeskott
SUBSTANTIV
Tilfeldig skudd avfyrt på måfå
nynorskordboka
slengje, slenge
VERB
Norr. sløngva, kanskje med; innverknad frå l.ty. slengen; eigenleg av slenge
slengeskot, slengeskott, slengjeskot, slengjeskott
SUBSTANTIV
Skot som ein sender i veg tilfeldig og på måfå
slengeord, slengjeord
SUBSTANTIV
Krenkjande ord