wordify
bokmålsordboka
skjende
VERB
Fra lavtysk av schande ‘skam’
Vanære (og ødelegge, plyndre)
Skjende en grav, en kirke
krenke, voldta
Skjende en kvinne
skjender
SUBSTANTIV
Person som skjender noe
Likskjender, æreskjender
nynorskordboka
skjenne
VERB
Lågtysk schenden; samanheng med skjendig
Gje skjenn, bruke munn, skjelle
Skjenne på ungane sine