wordify
bokmålsordboka
skinke
SUBSTANTIV
Fra lavtysk ‘lårbein’; beslektet med skank
Baklår av gris
Henge opp skinka til speking
skinkeerme
SUBSTANTIV
Erme som er vidt øverst og trangt nederst
skinkemusling
SUBSTANTIV
skinkeskjell
skinkeskjell
SUBSTANTIV
Av skjell
Stor musling med vifteformet skall (som skiller ut silkeaktige tråder som en tidligere laget tøy av), silkemusling, Pinna fragilis
nynorskordboka
skinke
SUBSTANTIV
Samanheng med skank; frå lågtysk ‘lårbein’
Baklår (av ein gris)
Hengje opp ei skinke til speke
skinke
VERB
Samanheng med skank
Gå snøgt med lange, slengjande og noko haltande steg
skinkeerm
SUBSTANTIV
Av skinke
erm som er vid øvst og trong nedst
skinkeskjel
SUBSTANTIV
(skjel (1) av) slekt av store muslingar med skinkeforma skal; Pinna