wordify
bokmålsordboka
segn
SUBSTANTIV
Samme opprinnelse som sagn
sagn
segne
VERB
Norrønt signa
Sige sammen
Segne av utmattelse
Segne under en tung bør
segneferdig
ADJEKTIV
Nær ved å segne
Være segneferdig av tretthet
nynorskordboka
segn
SUBSTANTIV
Norrønt sǫgn; av seie
forteljing, melding
Få syn for segn (få stadfesting (ved sjølvsyn) på det ein har høyrt)
Kort forteljing (som lever på folketunga og) som gjev seg ut for å vere sann, til skilnad frå eventyr
Ei segn frå gamle dagar
Det går segner om desse hendingane
segnfigur
SUBSTANTIV
Person som det har laga seg segn(er) om
segnforteljar
SUBSTANTIV
segnhelt
SUBSTANTIV