wordify
bokmålsordboka
ridder
SUBSTANTIV
Norrønt riddari, fra lavtysk av riden ‘ri’
Om eldre forhold: adelsmann som ved en seremoni ble opptatt i en fyrstes eller stormanns tjeneste
Slå seg til ridder på noe (prøve å gjøre seg bemerket, vise sin overlegenhet)
Slå til ridder
Oppta i ridderstanden
Medlem av ridderorden
Være ridder av St. Olavs orden
Høvisk, beleven person
ridderdikting, ridderdiktning
SUBSTANTIV
Middelalderdiktning som handler om riddere og ridderliv
ridderost
SUBSTANTIV
Norsk dessertost med pikant smak
ridderslag
SUBSTANTIV
Sverdslag på skulderen som tegn på at en adelsmann ble opptatt i ridderstanden
nynorskordboka
riddar
SUBSTANTIV
Norrønt riddari, frå lågtysk eigenleg ‘ryttar’, av riden ‘ri’
I mellomalderen: medlem av den adelege krigarstanden; i antikken: krigar til hest
Slå til riddar
Ta (nokon) opp i riddarstanden
Høvisk mann, kavaler; i overført tyding:
Gjere seg til riddar for ei god sak (forkjempar)
Arme riddarar
Dessert av oppbløytt og bruna loff med syltety
Person som har fått ordensteikn (av ein viss grad)
Vere riddar av St. Olavs orden
Grad av ordensteikn som riddar (3) blir dekorert med
riddardikting
SUBSTANTIV
Mellomalderdikting som handlar om riddarar og livet deira
riddarorden
SUBSTANTIV
orden av riddarar som opphavleg skulle stri for kristentrua og forsvare krossfararane
institusjon som deler ut ein orden
ordensteikn av graden riddar
riddarost
SUBSTANTIV
Smakfull dessertost