wordify
bokmålsordboka
patron
SUBSTANTIV
Fra latin; av pater
beskytter, velgjører; skytshelgen
patron
SUBSTANTIV
Hylse med prosjektil og sprengladning til bruk i håndskytevåpen
Liten sylinderformet beholder, for eksempel i tørrblekkpenn
patronasje
SUBSTANTIV
beskyttelse
patronbelte
SUBSTANTIV
Belte til å bære patroner i
nynorskordboka
patron
SUBSTANTIV
Latin av pater ‘far’
vernar, velgjerar, vernehelgen; kakse
Om svenske og franske tilhøve: godseigar, storbonde
Brukspatron
patron
SUBSTANTIV
Fransk, mellomalderlatin ‘førebilete’; same opphav som patron
Hylse med prosjektil og sprengladning til bruk i handskytevåpen
Muffe eller hylse som held fast eit arbeidsstykke i dreiebenk eller liknande
Liten sylinder med skriveblekk til bruk i tørrpenn
Blekkpatron
patronasje
SUBSTANTIV
Til patron
vern
patronymikon
SUBSTANTIV
Gresk pater ‘far’ og onyma ‘namn’
Namn som er avleidd av førenamnet til faren med endinga -son eller -dotter, til dømes i Olav Tryggvason og Anne Pedersdotter; motsett metronymikon