wordify
bokmålsordboka
orgel
SUBSTANTIV
Gjennom tysk, fra middelalderlatin egentlig ‘instrument som består av organer’, dvs. piper
Instrument der tonene dannes ved at luft blåses fra belger gjennom piper, og som spilles ved hjelp av manualer og pedaler
orgelbøye
SUBSTANTIV
bøye med lydpipe som gir tone i sjøgang
orgelpunkt
SUBSTANTIV
I musikk basstone som holdes gjennom flere takter mens de andre stemmene beveger seg fritt
orgelmusikk
SUBSTANTIV
Musikk fra orgel
Musikk komponert for orgel
nynorskordboka
orgel
SUBSTANTIV
Gjennom lågtysk, tysk, frå mellomalderlatin eigenleg ‘instrument av organ’ det vil seie piper; jamfør orge
Instrument der tonane blir laga med at luft blir blåsen frå belgar gjennom piper, og som ein spelar på med hjelp av manual og pedalar
Spele orgel
orgelbrus
SUBSTANTIV
orgelbyggjar, orgelbyggar
SUBSTANTIV
Person som byggjer orgel