wordify
bokmålsordboka
moro
SUBSTANTIV
Av mot med betydning ‘sinn’ og I ro i eldre betydning ‘fornøyelse’
leven; glede, skøy, tidsfordriv, underholdning
Ha moro av noe(n)
For moro skyld
Jeg skulle ha moro av å prøve (lyst til, interesse av)
Være full av moro
Uskyldig moro
Det ble brått slutt på moroa
Dans og moro
Med på moroa
Også: med på alt som foregår, ta det som følger med
Ironisk:
Nå begynner det å bli moro (nå har det gått for langt, nå går det for vidt)
moro
ADJEKTIV
morsom, hyggelig, interessant
Ha det moro
Så moro!
Det var moro å hilse på deg
moromann
SUBSTANTIV
Morsom mann som liker å underholde, spøkefugl
morosak
SUBSTANTIV
Ting, leketøy med en overraskende egenskap som skal more i festlig lag
nynorskordboka
moro
SUBSTANTIV
Av mot og ro
glede, gaman, hugnad; skøy; tidtrøyte, underhalding; spetakkel, leven
Dans og moro
For moro skuld
Ha moro av noko(n)
Eg skulle ha moro av å prøve (lyst til, interesse av)
Gjere noko på moro (på skøy, skjemt)
Finne på moro
Det vart brått slutt på moroa
Med på moroa
òg: med på alt som går føre seg, ta det som følgjer med
moro
ADJEKTIV
morosam, hyggjeleg, hyggeleg
Ha det moro
Så moro!
Det var moro å helse på deg
moroblad
SUBSTANTIV
Underhaldningsblad med morosamt innhald, vitseblad
morobok
SUBSTANTIV