wordify
bokmålsordboka
mane
VERB
Mellomnorsk mana, fra lavtysk
påvirke, oppfordre, formane, egge
Mane til ettertanke, forsiktighet, kamp, samhold, utholdenhet
Som adjektiv i presens partisipp:
Et manende blikk
trylle; øve makt over ved besvergelser, påkalle, kalle (fram)
Mane bort skrømt
Mane fram vonde minner
Mane fram spøkelser, ånder
maner
SUBSTANTIV
Fransk manière, av latin manus ‘hånd’, egentlig ‘måte å føre hånden på’, jamfør norrønt manér nøytrum
måte, vis
Gjøre noe på sin egen maner
Feire jul på norsk maner
Framstillingsmåte, stil, særlig om stivnet, tilgjort form
Bruken av fremmedord er blitt en maner hos forfatteren
Særlig i flertall: (konvensjonelt bestemt) oppførsel
Hun eier ikke manerer
Lære seg fine manerer
Ha gode, dårlige manerer
manesje
SUBSTANTIV
Gjennom fransk, fra italiensk maneggio, av maneggiare ‘ri en hest’
(sirkelformet) ridebane, scene i et sirkus
manet
SUBSTANTIV
Av norrønt marr ‘hav, sjø’ og i dialekter neta ‘nesle’; egentlig ‘havnesle’
(meduseform av) stormanet, gople
Brenne seg på en manet
Brennmanet, glassmanet
nynorskordboka
mane
VERB
Mellomnorsk mana, frå lågtysk
påverke, oppmode, støre, formane, eggje
Mane (nokon) til ettertanke, kamp, samhald
I presens partisipp:
Ei manande tale
Bruke makt på ved hjelp av magiske, kraftfylte formlar eller teikn; påkalle, kalle (fram); trylle
Mane fram ånder, skrømt
Mane fram vonde minne
Mane bort vonde ånder
maner
SUBSTANTIV
Fransk manière, av latin manus ‘hand’, jamfør norrønt manér n; eigenleg ‘måte å føre handa på’
måte, vis; skikk og bruk
Feire jul på norsk maner
Kunstnarleg framstillingsmåte, stil, særleg om stivna, tilgjord form
Bruken av rim vart noko av ein maner hos forfattaren
Måte å te seg på, åtferd, framferd
Ha gode, dårlege manerar
Lære seg fine manerar
manesje
SUBSTANTIV
Gjennom fransk, frå italiensk maneggio, eigenleg ‘handtering, dressur av hestar’
(sirkelforma) ridebane, scene i eit sirkus
manet
SUBSTANTIV
Av norrønt marr ‘hav, sjø’ og nesle; eigenleg ‘havnesle’
(meduseform av) stormanet, gople
Brennmanet
Glasmanet