wordify
bokmålsordboka
mandat
SUBSTANTIV
Fra latin av mandare ‘pålegge, gi i oppdrag’
myndighet, fullmakt
Møte med bundet mandat
Ha mandat fra styret
Ha mandat til å gjøre noe
Bundet mandat
Stemme, standpunkt som er avgjort på forhånd
Arbeidsoppgave, oppdrag
Nemnda har fått et vidt mandat
Plass på Stortinget eller lignende; verv, ombud som representant i en folkevalgt forsamling
Nedlegge mandatet sitt (si fra seg vervet sitt)
Partiet tapte et mandat ved siste valg
Styring, forvaltning, overhøyhet, særlig over tidligere kolonier
mandatar
SUBSTANTIV
Person som har fullmakt til å gjøre noe for en annen
mandatfordeling
SUBSTANTIV
mandatområde
SUBSTANTIV
Av mandat (4)
Landområde som blir styrt av visse stater på vegne av FN (tidligere av Folkeforbundet)
nynorskordboka
mandat
SUBSTANTIV
Frå latin perfektum partisipp av mandare ‘påleggje, gje i oppdrag’
fullmakt
Ha mandat til å gjere noko
Ha mandat frå styret
Bunde mandat (standpunkt som er avgjort på førehand)
arbeidsoppgåve, oppdrag
Nemnda har fått eit vidt mandat
Verv, ombod som representant i ei folkevald forsamling; plass på Stortinget eller liknande
Partiet fekk to nye mandat ved valet
Styring, forvalting, overhøgd (særleg over tidlegare koloniar)
mandatar
SUBSTANTIV
Av mandat
Person som har fullmakt til å gjere noko for ein annan
mandatfordeling
SUBSTANTIV
mandatområde
SUBSTANTIV
Av mandat
Landområde som blir styrt av visse statar på vegner av SN (før Folkesambandet)