wordify
bokmålsordboka
lege
SUBSTANTIV
Fra dansk, jamfør norrønt læknir, læknari, av lækna ‘helbrede’
Person med medisinsk embetseksamen som har fått offentlig løyve til å behandle sykdommer
Oppsøke lege
Sende bud etter legen
En allmennpraktiserende lege
Distriktslege, huslege, kvinnelege, overlege
I sammensetning: person med lignende utdanning og arbeid som en lege
Dyrlege
Tannlege
lege
VERB
Gjøre frisk, helbrede
Tiden leger alle sår
Lege en sykdom, en syk
legeattest
SUBSTANTIV
Attest fra en lege om en persons helsetilstand
legebehandling
SUBSTANTIV
nynorskordboka
lækjar
SUBSTANTIV
Jamfør gammalsvensk substantiv læki(r) og gammaldansk læke, jamfør norrønt læknir, læknari av lækna ‘lækje’; av lækje
Person med medisinsk embetseksamen som har fått offentleg løyve til å lækje sjukdomar; dokter
Distriktslækjar
Huslækar
Kvinnelækjar
Overlækjar
Skulelækjar
øyrelækjar
Søkje lækjar
Sende bod etter lækjaren
I samansetningar: person med liknande utdanning og arbeid som ein lækjar (1)
Dyrlækjar
Tannlækjar
lækjarambulanse
SUBSTANTIV
Sjukebil med lækjar
lækjarattest
SUBSTANTIV
legeattest
lækjarbehandling
SUBSTANTIV