wordify
bokmålsordboka
lege
SUBSTANTIV
Fra dansk, jamfør norrønt læknir, læknari, av lækna ‘helbrede’
Person med medisinsk embetseksamen som har fått offentlig løyve til å behandle sykdommer
Oppsøke lege
Sende bud etter legen
En allmennpraktiserende lege
Distriktslege, huslege, kvinnelege, overlege
I sammensetning: person med lignende utdanning og arbeid som en lege
Dyrlege
Tannlege
lege
VERB
Gjøre frisk, helbrede
Tiden leger alle sår
Lege en sykdom, en syk
legeattest
SUBSTANTIV
Attest fra en lege om en persons helsetilstand
legebehandling
SUBSTANTIV
nynorskordboka
lækje
VERB
Sjå lege
Gjere god att av sjukdom eller skade, gjere frisk, heile
Lækje ein sjukdom, ein sjuk
Tida lækjer alle sår
Lækjande urter (medisinplanter)
lækjeblad
SUBSTANTIV
groblad
lækjedom
SUBSTANTIV
Norrønt lækidómr
helsebot, lækjeråd; læking
Det er lækjedom i frisk luft
lækjekunst
SUBSTANTIV
Kunst(en) å lækje; verksemd som lækjar; lækjevitskap