wordify
bokmålsordboka
krugg
SUBSTANTIV
Besl med kruk
øverste del av ryggen; krummet rygg; pukkelrygg
Kroket, pukkelrygget person
krukke
SUBSTANTIV
Norr. krukka; fra l.ty.; el g.eng.
Rundt og forholdsvis høyt flatbunnet kar av brent leire, porselen, glass eller lignende
En krukke med vann
Sareptas krukke
Forråd som aldri går tomt
sareptakrukke
krukedans
SUBSTANTIV
Norrønt krǿkidans
Dans der en sitter på huk og i rask takt setter vekselvis høyre og venstre fot fram
krutt-tårn, kruttårn
SUBSTANTIV
Særlig i eldre festninger: murtårn til å lagre krutt i
nynorskordboka
kru
SUBSTANTIV
Jamfør islands kró frå irsk
(saue)kve
kru
SUBSTANTIV
vrimmel, flokk
krubbe, krybbe
SUBSTANTIV
Frå l.ty. krubbe
Kasse til å ha fôr i for husdyr
Når krubba er tom, bitst hestane
Knappe kår valdar strid
krubbebit, krybbebit
SUBSTANTIV
Av bit
Trong hos hest til å bite i krubbekanten, oftast for å sluke luft