wordify
bokmålsordboka
krangle
VERB
Av i dialekter kranglen ‘kroket, forvridd’, betydning 2 fra svensk
Lage bråk, trette
Krangle seg til noe
Krangle og småslåss
Ikke fungere tilfredsstillende
Ryggen har begynt å krangle
Motoren kranglet
kranglefant
SUBSTANTIV
Person som alltid skal krangle
kranglete, kranglet
ADJEKTIV
Full av hindringer, kronglet
Det var kranglete å komme fram
trettekjær
Bli kranglete når en har drukket
nynorskordboka
krangle
VERB
Jamfør norrønt kranga ‘slepe seg fram’, i tyding 3 frå svensk
trette, kjekle; yppe til strid; lage bråk
Krangle og kjekle
Krangle om betalinga
Slite, ta seg fram med møde
Krangle seg opp til huset
Ikkje verke, ikkje fungere skikkeleg; fuske
Motoren kranglar
Ryggen har begynt å krangle
kranglefant
SUBSTANTIV
Person som alltid skal krangle; ordvridar, vriompeis
kranglesjuk
ADJEKTIV
kranglevoren
kranglete
ADJEKTIV
Om veg, terreng: tungvinn, full av hindringar
kranglevoren