wordify
bokmålsordboka
kollekt
SUBSTANTIV
Fra m.lat. collecta; fra lat., av colligere ‘samle’; samme opprinnelse som kolleksjon
(beløp som er kommet inn ved) pengeinnsamling under gudstjeneste el oppbyggelsesmøte; ofring
Ta opp kollekt
Telle opp kollekten
Bønn som presten i høymessen ber fra alteret før første skriftlesning
kollektiv
SUBSTANTIV
Jamfør kollekt
Gruppe mennesker som har et fellesskap, for eksempel ved å eie noe sammen eller arbeide mot et felles mål
Et kollektiv av artister
Gruppe mennesker med felles husholdning; bofellesskap
Bo i kollektiv
kollektivbruk
I grammatikk: ord eller ordform som betegner en mengde
Substantivene ‘buskap’ og ‘publikum’ er kollektiver
kollektivavtale
SUBSTANTIV
(lønns)avtale for en gruppe ansatte
kollektivbruk
SUBSTANTIV
Av kollektiv og bruk
Stort gårdsbruk som er basert på felles innsats av arbeid og kapital og deling av utbyttet; jamfør kolkos
Kollektivbrukene i det tidligere Sovjetunionen
nynorskordboka
kollekt
SUBSTANTIV
Frå m.lat. collecta; frå lat., av colligere ‘samle’; same opphav som kolleksjon
(sum som kjem inn ved) pengeinnsamling som del av gudsteneste el på oppbyggingsmøte; ofring
Samle inn kollekt
Telje opp kollekten
Fast ordlagd bøn som presten i høgmessa ber ved altaret føre første skriftlesinga
Kollekten tek til med orda ‘lat oss alle be’
kollektbøn, kollektbønn
SUBSTANTIV
Fast ordlagd bøn som presten i høgmessa ber ved altaret føre første skriftlesinga; kollekt
kollektiv
SUBSTANTIV
Jamfør kollekt
Gruppe menneske som har ein fellesskap, til dømes gjennom å eige noko saman eller arbeide mot eit felles mål
Eit kollektiv av musikarar
Gruppe menneske med felles hushaldning; bufellesskap
Leve i kollektiv
kollektivbruk
I gramm: ord eller ordform som samlar eit mangfald til ei eining
Substantivet ‘folk’ er eit kollektiv